Peis på!

peis

Skoleutvikling på fylkesnivå skyter fart!

I 1994 startet jeg å jobbe på en skole med 5 PCer på et kollegie på ca.50 lærere.

Det var rolig på datarommet i begynnelsen. Maskinene var pent brukt.
Etter hvert kom TP-skole hvor fraværet skulle registreres. Videre kom også disse systemene:

E-post                                                 informasjonsutveksling ( i begynnelsen lurte vi på om                                                                kunne vi stole på at den kom fram til mottaker?)

iSkole                                                 digital registrerings system for fravær/ karakterer mm.

It’s Learning                                     digital læringsplattform

Visma                                                 økonomisystemer        reiseregning

WebSak, nå FOKUS på tur              digitalt arkivsystem

Intranett                                             informasjonskanal og «datalager»

Digital kopilås på skriverne            utfordring i bruk til å begynne med

Digitale lærebøker

NDLA                                                  Nasjonal digital læringsarena

 

og flere «arenaer» kunne nok vært nevnt. Dette er dagligdagse digitale plattformer som brukes for at jeg kan utføre arbeidet mitt.

De er flotte hjelpemidler som med jevne mellomrom spiller oss et puss ved at de kan gå i stå. Det fører igjen til at en er handlingslammet i arbeidet sitt. Heldigvis er det sjeldnere mellom de store katastrofene – eller er det det?

 

Jeg kjenner veldig på at det er på tide med ett system som håndterer digitale arbeidsoppgaver og «snakker sammen» slik at arbeidshverdagene flyter bedre.

Joda, jeg vet at det er noe i gjerde. «Visma InSchool» har vært flagget noen år nå og pilotskoler er i gang.

 

Peis på – det her kan fort bli bra!

Advertisements

Hva skjer med hjernen når vi lærer?

– et blikk på de “små grå”

Mona Nostrati ved Matematikksenteret holdt i november et fantastisk foredrag om hva som fysiologisk skjer inne i hjernen når vi lærer. Læring er ikke bare “usynige” kognitive prosesser men også noe fysiolgisk som vi faktisk kan ta bilde av! Det interessante blir  hvordan vi som lærere kan legge til rette for at disse fysiologiske prosessene skal skje og blir best mulig.

Forskning (på rotter vel og merke) viser at hjerneceller som lever i et rikt og stimulerende miljø utvikler mange “nervetråder” som prøver å kobler seg til andre nerveceller i store nettverk. Det er i denne oppkoblingen at hemmligheten ligger. Det kreves “hardt arbeid” å få kontakt med nabocellen, men når den først har oppstått, går signalene lett og uhindret i ettertiden. Det er gjennom slike nettverk at de ulike nervecellene da kommuniserer og utvikler vår kognitive kapasitet. Forutsetningen for at disse nettverkene skal kunne dannes er at vi er uthvilte, har stabilt blodsukker og ikke plages av utrygghet eller traumer m.m. Dette er jo i seg selv ikke noe nytt men likevel interessant å se på fra et fysiologisk perspektiv.

Det mest interessante er hva som skal til for at en hjernecelle sender ut impulser og prøver å koble opp naboen? Motivasjon er en nøkkelfaktor – uten motivasjon sendes det ut lite impulser i det store og hele, og da skjer det rett og slett ingenting med nettverksbyggingen. Utforsking og undring er igjen grunnlaget for all motivasjon. Når vi vet at elevenes motivasjon er høyest når de kommer inn i 1. klasse og gradvis avtakende mot et bunnivå på videregående skole, kan man spørre seg: – hva er det som gjør at “lyset i øynene” på 1. klassingene gradvis fader ut og vi finner dem sovende med hodet på pultplaten i 3. gym?

I denne sammenhengen slår naturfagsenteret et slag for “Utforskende undervisnigsmetoder” som en måte å vekke elevene på, få dem til å begynne å undre seg og stille spørsmål – “!hvordan kan dette henge sammen?” Barnehage og småskolen er uten tvil de som er best på bruk av utforskende metoder mens videregående skole er tilsvarende dårlig på dette. Årsakene er nok mange og sammesatte men uansett – det er på tide å ta grep for å holde liv i nysgjerrigheten og undringen hos elevene opp gjennom skolegangen. På videregående er det delvis snakk om en oppvåkning og her har vi nok mye å lære av småskolen !pexels-photo-315265.jpeg

Kompetanse for kvalitet – Ufortjent mye pepper.

pexels-photo-301920.jpegLæreren har kontinuerlig behov for kompetanseheving, til glede for seg selv, for elevene og sine kolleger. Gjennom kompetanse for kvalitet er det igangsatt et historisk løft for kompetanseheving, med etter min vurdering gode vilkår. Enkeltlærere og til dels lærerorganisasjonene har gjennom media klart å skape et bilde av at den norske læreren ikke hverken ser behovet for kompetanseheving eller er fornøyd med betalt videreutdanning. Dette har neppe vært tiltenkt, men det er slik mange utenfor skolen opplever det. Jeg synes det de positive aspektene med reformen i alt for liten grad blir kommunisert av dem som nyter godt av denne  satsningen, læreren selv. En skulle tro at en som i all hovedsak får frikjøpt tid til gratis kompetanseheving (Studieavgifter, lærebøker, reiseomkostninger etc.) skulle vært mer tilfreds enn det bilde som skapes i media. De alle fleste vil også få til dels betydelig høyere lønn etter hvert som læreren gjennomfører kompetansehevingen. Vi som har vært i skolen i en årrekke har ingen grunn til å frykte “avskiltningen”, til det er satsningen på kompetanse for kvalitet så omfattende. I løpet av 10-årsperioden som er satt som overgangsperiode vil alle som ønsker det ha gjort unna denne kompetansehevingen. Kanskje må det satses enda mer, og overgangsperioden utvides noe, men det vil det være rom for når den tid kommer.

Dørstokkmila…

dørstokk

Digital utvikling er kommet for å bli. Derom hersker ingen tvil, men at æ skulle begynne å skrive blogg va temmelig tvilsomt. Men så…

Da æ satt på kontoret og skulle komme i gang med et enkeltvedtak
– i WebSak eller i FOKUS –
kom det over meg. Dette måtte det skrives om!

WebSak – det elektroniske saks- og arkivsystemet var litt av en sak når det ble innført for noen år siden. Det var ikke selvforklarende og langt fra intuitivt. Det kom til og med egne folk fra fylkeshovedstaden som hadde kurs med oss! De måtte reise med fly over skyene for å undervise oss.

Det tok relativt lang tid før jeg følte meg komfortabel med dette systemet. Gradvis ble systemet «implementert» i fingrene mine, gjerne med hjelp fra telefonnummeret på fylkeshuset. Men SÅ!

Plutselig fikk jeg en e-post om at 20. november 2017 kommer FOKUS og at etter 1. mars 2018 vil FOKUS være det nye saks- og arkivsystemet som skulle brukes og ikke WebSak.
E d ikke typisk?

Når du først har fått grepet om en ting så erstattes det med noe annet. Ikke nok med det, ingen ville komme fra fylkeshovedstaden (med eller uten fly gjennom skyene) for å drive opplæring. Dette måtte du pent bare lære deg selv via manualer, instruksjonsfilm og hurtigguide – som ligger i skyen.

Her sitter jeg med instruksjonsvideo og hurtigguide til FOKUS og prøver å fokusere på arbeidsoppgavene. Joda – det går seg til med litt hjelp fra noen velvillige kollegaer og stå på vilje som en ekte olympier.

Med FOKUS tar vi også i bruk SvarUt, noe som gjør at det vi sender går til mottakerens digitale postkasse – i skyen. Det meste foregår nå i skyen, bare ikke opplæringsteamet til FOKUS. De måtte pent holde seg på kontoret på fylkeshuset.

Den dørstokken om bloggskriving va i grunn ikke så høy!

pexels-photo-55787.jpeg

Hva gjør du om du mister mobiltelefonen?

De fleste av oss har vel fått med seg «noen episoder» fra siste valgkamp i Amerika og hvordan en del av debatten dreide seg om, Russland via datateknologi hadde påvirket utfallet, om hvilken mail som H. Clinton hadde brukt osv. I kjølvannet av disse debattene er kanskje datasikkerhet virkelig blitt satt på dagsorden.
Har det noe med oss i skoleverket å gjøre?
Joda, helt sikkert har de fleste en formening om at det er mange ting ved jobben som ikke skal distribueres med et hvilket som helst datamedium, men tenk nå tanken at du tok noen morsomme bilder med mobilen sist du var ute med klassen. Kanskje får du ganske ofte tekstmeldinger fra elever når de er syk, noen meldinger er kanskje ganske detaljert. Måtte du videresende noen av disse til vikaren? Kan det være slik at telefonen din er ulåst og ferdig innlogget på skolens nett? Var det slik at mobilen lå i den jakka som ble borte sist du var på konsert. Ringte du forsikringsselskapet eller skoleeier først? Stenger du ned maskinen når du bare skal ut en veldig kort tur? Kanskje du til og med irriterer deg litt over en del programmer som automatisk krever ny innlogging etter noen minutter. 5 minutter er faktisk ganske lang tid for nevenyttige datafolk.
I et system hvor stadig flere ting blir digitalisert og hvor forventinger til effektivitet og datakyndighet og dertil stadig ny programvare å forholde seg til synes jeg datasikkerhet får en forbausende liten plass. Jeg vet jo at de finnes utallige veiledninger på nett, ISO-standarder og risikoanalyser. Jeg tror også vi har flinke IKT-folk som gjør ei sortering for oss, men det er forbausende lite tid som er satt av til refleksjon rundt emnet. Så inntil videre så er det vel slik at ryggmargsrefleksen tilsier at det blir forsikringsselskapet jeg ringer først dersom jeg mister telefonen!

Nb dersom du lurer på om du kan sende personopplysninger på mail, så kan du jo lese f.eks senter for IKTs veiledning om sikker personopplysning i skolen.
https://iktsenteret.no/ressurser/sikker-handtering-av-personopplysninger-i-skolen

Mobiltelefon i skolen

Et tema som er heftig diskutert rundt om på skolene de siste årene, er hvordan vi skal takle mobiltelefonene i skoletida. Skal vi forby det, eller skal vi prøve å utnytte det og lære opp elevene i “hvordan leve med mobiltelefon”?

Her kan man finne argumenter både for og mot mobiltelefon i skoletida. Spør man Torgeir Waterhouse ville nok han ha argumentert for bruk av mobiltelefon i skolen. I alle fall hvis jeg tolket han rett fra et seminar jeg var på for et par år siden. Han har nok rett i mye, og vi vet jo at mobiltelefonen i dag er som en datamaskin å regne. Du kan gjøre alt med den. Dette er vel å bra, men det at man kan gjøre alt med en mobiltelefon, åpner også for en del utfordringer. Vi vet at elevene føler et stort press ift sosiale media med likes and strikes, og vi har sett mange grelle eksempler på hvordan de ikke takler dette. Skal de beskyttes mot dette i skoletida, eller skal vi som lærere ta jobben med å oppdra de ift mobilbruk?

På vår skole har vi prøvd oss fram. Vi hadde ikke mobilforbud i en periode, men vi skulle ikke se mobilene i timen. Dette førte, ikke uventet, til at det første elevene gjorde da det ble friminutt var å sjekke snap og alskens apper. For litt over et år siden ble vi enige med både elevrådet og FAU om at vi skulle prøve mobilfri skole i et par uker. Da kjøpte vi inn litt ekstra brettspill, sjakk, kortstokker, bordtennisracketer og lagde bordtennisnett til katetrene i forkant slik at elevene skulle ha noe å gjøre i friminuttene. I evalueringen etter dette kom det faktisk fram fra elevene selv, at de likte å ikke ha mobilene i skoletiden. De ble mer sosiale – ja de begynte å prate sammen!

I dag har vi mobilhotell på hvert klasserom på vår skole, det er kommet en ny regel gjennom samarbeid mellom skolen, elevrådet og FAU. Den nye regelen er ganske enkelt:

Mobiltelefoner skal ikke brukes i skoletiden. De kan enten legges igjen hjemme eller oppbevares i klassens mobilhotell.

Lærerne samler altså inn mobilene ved skolestart, låser de inn i mobilhotellene, og får de utlevert ved skoleslutt. End åv diskøsjn.

Dette diskuteres ikke bare i Norge, men også rundt om i resten av verden, som her i Frankrike. Velkommen etter sier jeg bare. 🙂cellular-education-classroom-159844.jpeg

Trange tider for kollektive prosesser uten ny arbeidstidsavtale?

pexels-photo-355948.jpegKollektive prosesser er nødvendig for å utvikle skolen i den retning vi ønsker. Vi skal ta imot elever med langt mer komplisert bakgrunn enn tidligere. Samfunnet forventer mer og mer av skolen og i denne sammenhengen er ikke behovet for faglig oppdatering knyttet til fag den største utfordringer. I et samarbeid mellom stat, kommune og den enkelte lærer er vi i gang med et historisk løft for etterutdanning gjennom kompetanse for kvalitet.

Rammevilkårene for kollektive prosesser i skolehverdagen har langt dårligere kår enn de vilkår kompetanseheving har fått. Rammene for utviklingsarbeid har stått på stedet vil i mange år, enkelte vil med rette kunne hevde at de er dårlige enn tidligere. Arbeidstidsavtalens oppbygning med stor selvstendig frihet og hvor nærmere 1/3 av arbeidstiden i praksis er utenfor arbeidsgivers kontroll legger ikke akkurat til rette for kollektive prosesser. Dette merkes spesielt godt på ungdomstrinnet hvor lærerne har færre timer bundet til skolen og lengre skoledag for elevene som gjør at arbeidstiden må spres utover et lengre tidspunkt på dagen. Gjeldende arbeidstidsavtale har stor lokal frihet for å legge til rette for mer kollektive prosesser men dette forutsetter enighet og lokal vilje i hele personale noe som i praksis fører til at mulighetene ikke blir utnyttet.

En ny arbeidstidsavtale mer litt mer binding til arbeidsplassen og aksept for at vi må bruke mer tid på kollektive prosesser vil føre til en bedre skole, både for elever og lærere. Dette innebærer litt flere timer pr uke i skoleåret og noen flere dager til planlegging på elevfrie dager vil gi skolelederen langt bedre muligheter til å utvikle skolen i den retning som er ønskelig.

I hvilke andre yrker har lederen av bedriften så liten innvirkning på hvordan medarbeideren bruker arbeidstiden sin?